Det hjertet er fylt av

(fritt etter bl.a. utdrag fra LP og VL 20.aug...)

Matt. 12,33: "Ta et tre: Enten er det godt, og da er også frukten god, eller det er dårlig, og da er også frukten dårlig. Treet kjennes på frukten."

Et epletre som bugner av frukt, er kjekt å ha. Et slikt tre kan være både nyttig og vakkert. Det er interessant å følge en vellykket utvikling fra blomstring til moden frukt. God frukt fra egne trær smaker bedre enn selv beste sort kvalitetsepler fra fruktdisken i butikken.

Mindre hyggelig er det å se på epletrær som ikke bærer frukt. Et sted jeg bodde, sto et gammelt Filippa epletre. Det levde sitt eget liv, for jeg er ingen flink gartner. Villskudd ble villnis, og uspiselig og markspist frukt fantes både her og der.

Kristentroen kan lignes med et epletre. Når Jesus snakker om at treet kjennes på fruktene blir jeg lett urolig. Også min frukt kan være så som så. Det hender at den henger der råtte og markspist, både fra tanker ord og gjerninger. Likevel håper jeg å få være i slekt med Filippaen. Den kunne nemlig reddes av en kyndig gartner. Sånn håper jeg det er med meg også. Vi har nemlig en gartner som gjerne vil stelle trær som oss. Vi kan be ham rense oss og fjerne den råtne frukten. Når Herren ved sin nåde gjør det, kan vi oppleve at de gode gjerninger får vokse fram innenfra, som troens frukt. Da kan frukten vår blir til glede for Herren og spiselig for folk. Det minner om gutten som hadde problemer: Han følte det gode og onde var i stadig kamp inni ham. Det var som to hunder som sloss, en snill og en slem. - Hvem vinner? spurte noen. - Den jeg gir mat, svarte gutten.

Også ordene våre er Jesus opptatt av. Noen hver kan ha følt trang til å bite seg i tunga, når ordene har løpt av med oss.Flere troshelter fra Bibelen har hatt problemer med det de sa: Både David, Jesaja og Peter fra Bibelen fikk oppleve det. Leseteksten sier at det kreves en fullkommen mann for å styre tungen. Da er det godt at Jesus kunne stå inne for det han sa, slik at Lovens krav til vår tale er oppfylt i Ham. Vi kan føle på lyst til å bite tunga av oss, , når vi har sagt ting vi i ettertid har angret bittert på. Men tunga er det liten hjelp i å bite av seg. Den bare former de ord den får beskjed om lenger innenfra. Fra sentrum i personligheten, det Bibelen kaller hjertet.

Fra hjertet utgår livet. Det sentrum i personligheten er fullt av, det taler munnen. Noen er flinkere til å skjule det enn andre, men overfor dem som virkelig kjenner oss kan vi ikke skjule hvem vi er. Riktignok kan de legge sine egne tolkninger og vinklinger inn, som gjør det ennå verre..Bibelen kaller hjertet svikefullt og ondt (Jer. 17.10) Våre ord har makt, de brenner seg fast i andre. Frukten vi bærer angår vår neste. Da vi spiste med slangen i Edens hage og fikk kjennskap til godt og ondt, ble vi også satt til ansvar. På dommens dag slår ordene tilbake på oss selv. Jesus er ikke bare mild og kjærlig, han utfordrer. Hvem våger å ta ordene til seg, se inn i sitt eget hjerte om det er gode eller onde forråd der inne? For det er der inne det begynner.

Vil vi at tunga skal bære god frukt, er det ikke tunga vi må fikse på, det er sentrum i personligheten- hjertet. Akkurat som med epletreet må troen i hjertet pleies og tilføres næring. Det er nødvendig for at de skal bære frukt. Selve vesensforandingen, må Gud selv forestå: Han vil transplantere et kjøtthjerte i stedet for et hjerte av sten (Esek. 36,26). Når hjertet er fylt av Guds kjærlighet, da tar denne kjærligheten styring over både ordene og handlingene. Stille vokser åndens frukter fram. Et godt hjerte bærer god frukt. Det gode er at det er ikke for sent å begynne. For Gud ser til oss hver dag og gir oss muligheten til å starte på nytt. Jesu utfordrende ord gir oss hjelp til dette. De vekker oss og hjelper oss å søke tilbake til det livet Gud vil vi skal leve. Slik kan hjertet fylles av det gode. Og da renner både gjerninger og ord ut av seg selv.

Omgjort til .hrm-format ved Asbjørn E. Lund